Lære å oppfatte · Det du lærer
Lære å skille
Merk: workshopene holdes bare på tysk.
Kjernen i begge workshopene. Spørsmålet er ikke om du oppfatter, men hvor en oppfatning kommer fra og hva den sier helt nøyaktig. Å skille betyr å spørre videre, ett veiskille etter det andre.
Lære å oppfatte · kjernen
«Jeg kjenner at du er lykkelig» sier ennå lite. Å skille betyr å spørre videre, til det er klart hvor det kommer fra og hva det sier helt nøyaktig.
Hvert svar bestemmer det neste spørsmålet. Derfor tar det tid å skille. Og det kan øves.
Stole på eller kontrollere?
I en workshop sa en deltaker til meg at hun ikke stolte på oppfatningen sin. Så snart hun oppfattet noe, kom følelsen av at hun bare innbilte seg alt.
Ricos ord
altså hvis du nå spurte meg, stoler jeg på oppfatningen min? Nei. Jeg stoler ikke på oppfatningen min, fordi jeg kontrollerer den hele tiden.
Rico Brunner, workshop
Jeg sa til henne at det er en god begynnelse. Den som stiller spørsmål ved oppfatningen sin, har allerede gjort det viktigste. Det handler om å øve videre likevel, helt til du merker om det du ser stemmer eller ikke. Da forsvinner følelsen av innbilning av seg selv.
Denne følelsen er for øvrig ingen kontroll. Den er overbelastning, fordi du ennå kan det for lite. Den sier ingenting om hvorvidt oppfatningen din var riktig eller feil.
Seks spørsmål om hvor en indre bevegelse kommer fra
Når noe rører seg i meg, spør jeg meg hvor det kommer fra. Er det noe noen har overtalt meg til? Ønsker jeg det? Forestiller jeg meg det? Tenker jeg det? Kjenner jeg det? Eller oppfatter jeg det?
Dette skillet lykkes bare med øvelse. I begynnelsen stilte jeg meg først og fremst ett eneste av disse spørsmålene. Du kan prøve det allerede i dag.
Ricos ord
Det gjorde jeg hos meg selv i begynnelsen, ved at jeg alltid spurte: Er det nå mitt ønske, eller passer det til ham?
Rico Brunner, workshop
Kontrollen er ikke mistillit. Den er grunnen til at jeg kan følge oppfatningen min. Om du sier «se» eller «kjenne», spiller ingen rolle. Noen sier det slik, andre annerledes.
Det første spørsmålet hver gang du ser inn i et felt
Når jeg ser inn i et energifelt og ser noe, stiller jeg først ett spørsmål: Har mennesket selv forårsaket dette, eller har det kommet utenfra? I workshopen øver vi på dette med lykke. Er noen lykkelig fordi de har lært å være lykkelige? Eller fordi de akkurat er forelsket? I det andre tilfellet henger lykken på noe som kan gå over igjen.
Med skyld har dette spørsmålet ingenting å gjøre. Det spør etter opphavet, ikke etter en dom. For det gjelder en streng regel:
Ricos ord
Og hvis jeg ikke er sikker på om det er selvforskyldt eller forårsaket utenfra, da får jeg ikke stille det neste spørsmålet. For ellers kan jeg like gjerne kaste mynt og kron.
Rico Brunner, workshop
Et spørsmål ved et åpent veiskille gir et svar som ser ut som et resultat, men bare er et myntkast. Hvordan øvelsen til dette foregår, står under Hva som øves i workshopen.
Hvorfor hvert svar bestemmer hva du ser etterpå
Hvert spørsmål har to utganger. Ved tre spørsmål er det åtte mulige veier. Ved ti ja-nei-trinn er det over tusen, ved tjue over en million.
Disse tallene høres overveldende ut. Men du må ikke se alle veiene. Du må bare kjenne igjen hvilket veiskille som er det riktige akkurat nå. Det konsentrerer du deg om, skritt for skritt.
Den som tar feil vei tidlig, kan fortsatt korrigere senere. En bestemt erkjennelse når en likevel ikke lenger på denne veien. Derfor tar vi oss tid i øvelsene og lar ulike muligheter få plass før vi bestemmer oss.
Spørsmål som fører videre
Ikke bli stående ved den første forklaringen. Fire spørsmål hjelper: Hvorfor er det slik? Hvordan virker det inn? Er det virkelig et problem? Finnes det andre grunner til det?
Ofte betyr å skille også å utelukke. Et eksempel: Før en reise er det en angst. Er det selve reisen? Du kjenner etter og merker at det ikke er reisen. Du spør videre og finner bekymringen for noen som blir igjen. Også dette krever øvelse før det lykkes.
Hva du ser, og hva du bare antar
Ricos ord
Og den største faren i energetisk arbeid er at man gjør antakelser.
Rico Brunner, workshop
Når jeg ser på en vegg, spør jeg meg ikke om den er av tre. Enten ser jeg at den er av tre. Eller jeg sier: aner ikke, det kunne også være noe annet. Da spekulerer jeg ikke. Det som ligger mellom disse to, er antakelsen: et tillegg som passer godt, men som ikke er sett.
Antakelse
- fyller et hull med noe som passer
- kommer fra forventning, ønske eller en lære
- ser ut som et resultat
Funn
- «jeg ser det», eller ærlig «aner ikke»
- kan få stå åpent og vente
- blir kontrollert før neste spørsmål kommer
Det finnes en tredje mulighet. En oppfatning du ikke forstår, kan du la stå. Du erklærer den ikke for feil, men tar den opp igjen senere. Det krever mot. Selv hadde jeg en periode der jeg oppfattet så mye at jeg lurte på om jeg var gal. Jeg skjøv det spørsmålet foran meg til jeg forsto nok til å kunne svare på det.
Når det er nok
Å skille kan også gå for langt. Den som alltid spør videre, bygger seg til slutt en stor historie og går seg vill i den. Ofte er løsningen enklere. Og den som går gjennom hvert menneske etter det samme skjemaet, får feil resultater, fordi hvert menneske er forskjellig.
Hos meg går skillingen i dag raskt og nesten av seg selv, fordi jeg har lært det og øvd svært mye.
Uansett hvor du står akkurat nå
Når mye strømmer inn på deg, hjelper spørsmålet «Er dette mitt, eller hører det til den andre?» med å få litt orden. Vil du holde fast ved det du har funnet for deg selv, beskytter skillingen deg mot å følge en rask antakelse. Og hvis du vil utvikle deg videre, er det verktøyet du spør mer presist med. Et menneske kan stå på ulike steder i familien, i et forhold og i yrket. Spørsmålene forblir de samme.
Vanlige spørsmål
- Hvordan vet jeg om jeg bare innbiller meg det?
- I begynnelsen slett ikke sikkert, og det er i orden. Følelsen av innbilning er overbelastning på grunn av for lite øvelse. Den blir mindre når du øver og kontrollerer i etterkant. Mer under Hva som øves i workshopen.
- Kan jeg stole på oppfatningen min?
- Jeg stoler ikke blindt på min, jeg kontrollerer den hele tiden. Nettopp derfor kan jeg jobbe med den.
- Betyr «selv forårsaket» at noen har skylden?
- Nei. Spørsmålet gjelder opphavet, ikke en dom. Det avgjør bare hvilket spørsmål som kommer neste gang.
- Må jeg holde alle mulighetene i hodet?
- Nei. Det holder å kjenne igjen det riktige veiskillet på hvert sted. Det du ser, skriver du ned, slik at hodet ditt forblir fritt.
- Hva gjør jeg hvis jeg ikke finner noe svar?
- Da sier du «aner ikke» og lar det stå. Det er et ærlig resultat. En antakelse i stedet ville ikke vært det.
- Er det å skille en begavelse?
- Det er for det meste lært. Mer under Et håndverk, ikke en gave.
Hva som oftest forstyrrer skillingen, står under Hvorfor også god oppfatning kan ta feil. Hvordan det øves i workshopen, står under Hva som øves i workshopen.